1. Desember - Ingen spor i snøen
Snøen hadde falt gjennom hele natta, som om noen hadde ristet puter over Brunøy uten pause. Den la seg tett mellom husene, et stille teppe som skjulte alt som vanligvis bråkte og løp. Til og med vinden virket mildere, som om den ikke ville vekke noen. Det var desemberlys over øya, lilla, blekt og søvnig, og det var ingen som hastet noe sted.
Vanligvis ville Goofi sett ExpertSmile omtrent nå. Mellom halv åtte og kvart på åtte. Alltid den samme ruta: ned bakken fra Smægren, forbi pariserhjulet som sto mørkt og spinkelt om vinteren, over brosteinen som knirket under skoene hans, en liten dreining ved Smægren Forum, og så videre ned mot Pelican Hotel. Han hadde en egen måte å gå på, litt for raskt i starten, som om han hadde dårlig tid, og så roet han seg når han fikk øye på byggeplassen. Det var nesten som han trengte å se det med egne øyne, hver eneste morgen, for å tro at prosjektet hans fortsatt sto der.
Men denne morgenen var gata tom.
Goofi sto på trappa med vinterjakka halvveis igjen og så nedover mot handlegata. Det var tidlig, han visste det, men han likte å være ute før resten av Smægren våknet. Det var som et rituale. Han kunne høre hvor rolig byen pustet før alle åpnet dørene sine, før varene ble satt ut på trappene, før noen begynte å skrape bilen de ikke egentlig trengte. Det var noe trygt i det. En rytme han hadde vent seg til. Og en del av den rytmen var ExpertSmile, på vei til Pelican, med sekken som alltid så tyngre ut enn det var mulig at den faktisk var.
I dag var sekken borte. Og ExpertSmile også.
Goofi ventet i flere minutter, selv om han visste at det var meningsløst. Han sparket i snøen, plukket opp en isklump og kastet den mot lyktestolpen bare for å høre lyden. Den traff med et klirr som ble slukt av alt det hvite rundt ham.
Han trakk jakka bedre sammen og gikk nedover gata. Pelican lå et lite stykke unna, nede ved vannet. Bygget sto der som et halvhjertet løfte – ferdig i teorien, ikke ferdig i praksis. ExpertSmile hadde stått inni der i ukesvis og mumlet om planløsninger, designvalg og for få timer i døgnet. Hver dag hadde han vært der, uten unntak. Han pleide til og med å spøke med det, at Pelican var mer hjemme enn hjemmet. Men spøken lå alltid litt flatt, som om han egentlig mente det.
Det var ingen som sto utenfor i dag. Ingen arbeidslys. Ingen redstonegenerator som pep når han prøvde å få varme i stedet for kulde. Ikke engang spor etter ham i snøen.
– Kanskje han er syk, sa Goofi lavt, selv om ingen hørte det.
Det hørtes ikke riktig ut. ExpertSmile var typen som stilte opp selv om han hadde feber, hodepine og et helt sett med småproblemer han aldri innrømte. Han hadde bygd på Pelican i tre måneder sammenhengende. Han ville ikke tatt en fridag nå.
Goofi gikk rundt bygget. Det var en tanke han prøvde å holde unna, men den presset seg frem likevel: noe er galt.
Bak Pelican, rett ved siden av den store krana som sto frossen og høy som et tre uten grener, sto Muddyfive og pustet hvitt i lufta.
– Du er tidlig, sa hun og slo hendene sammen for å få varme.
– Har du sett Expert? spurte Goofi.
Hun ristet på hodet. Snøfnugg satte seg i vippene hennes, men hun blunket dem vekk.
– Ikke i dag. Ikke i går kveld heller, egentlig. Han skulle komme innom Matkroken for å hente pepperkaker. Han sa han trengte en pause og “en smak av jul”. Kom aldri.
Det var ikke mye. Men det var mer enn ingenting. Og det bekreftet alt Goofi fryktet.
– Han forsvant i natt, sa han.
Muddyfive hevet øyenbrynene, men før hun fikk svart, blåste en vindkule inn mellom byggene og fikk det til å suse i det gamle metallskiltet som hang over Pelican-inngangen. Det knirket høyt, nesten skarpt, som en advarsel.
Goofi kjente en prikking i nakken. En slags lydløs stemme som sa: du burde sjekke huset hans.
De gikk sammen tilbake mot Smægren. Snøen hadde blitt tyngre, dekket fortauene som tepper, og hvert steg satte dype merker. De sa ikke så mye. Det var som om ord ville gjøre alt for virkelig. Når de nådde den smale veien opp mot ExpertSmiles hus, sto døra der som en svak skygge mot snølyset.
Litt på gløtt.
Ikke helt åpen, men nok.
Goofi kjente et støt av noe han ikke helt ville ha på innsiden. En kald, bestemt frykt. Men han sa ikke noe. Han gikk bort og dyttet døra sakte opp. Den ga etter uten lyd.
Inne var det mørkt. Ikke nattemørkt, men mørkt på den måten rom blir når noen forlater dem uten å planlegge å komme tilbake med det første. Gardinene sto i samme stilling som alltid, men noe var annerledes. Luften var stillere. Kjøligere. Ikke tom – men forlatt.
Et bord sto halvdekket av tegninger, som alltid. Men denne gangen lå de hulter til bulter, som om han hadde lett etter noe i hast. En verktøykasse lå åpen på gulvet. En halv kopp kaffe sto på kjøkkenbenken, den tynne hinnen på toppen var allerede stivnet. Snø hadde blåst inn gjennom vinduet på rommet hans. Bare et lite lag, men nok til at de kunne se fotspor – ikke hans, men noen som hadde gått ut.
Muddyfive kjente på koppens utside.
– Kald.
Det var rart hvor mye det ordet kunne romme.
Goofi gikk bort til skrivebordet. Det var der han fant det. En liten papirlapp, halvbøyd av vinden, glemt på et sted den ikke hørte hjemme. Den lå under en tegning av Pelican-fasaden, nesten skjult. Han løftet den opp.
Én eneste ting sto skrevet.
“1/24”.
Tallene så hastige ut, som om han skrev dem i forbifarten. Ingen forklaring. Ingen piler. Ingen navn.
Snøen utenfor ble tyngre. Den la seg som en hinne over vinduene, gjorde lyset blåere. Muddyfive sto stille i døråpningen og så på Goofi, som om han satt med noe langt farligere enn en papirlapp.
– Hva betyr det? hvisket hun.
– Det betyr han ville at vi skulle finne den, sa Goofi. Han brettet den sammen og la den i lomma. Papiret var stivt mot fingertuppene, som en liten varsellampe.
Han så rundt seg. På det tomme rommet. På sekken som sto halvfull i hjørnet. På koppens kalde kant. På snøfnuggene som hadde lagt seg som et tynt lag på gulvet der noen hadde gått.
– Han er borte, sa Goofi. – Og det er ikke tilfeldig.
Ute hylte vinden langs husveggen, og snøen strøk mot ruten som et hvisk.
Det var den første dagen i desember. Og allerede hadde noe begynt.
